Når ting står stille

Det er få ting som er så frustrerende som stillstans. Når man opplever at alt stopper helt opp, og uansett hva man gjør eller hvor hardt man prøver så kommer man seg ikke av flekken.

Jeg har det sånn for tiden.

Jeg har vært helt fastlåst i tanken på at jeg MÅ gjøre noe for å komme fremover – og det haster å få gjort det!

Det føles som jeg har kniven på strupen, og hvis jeg ikke foretar meg noe veldig snart går alt til helvete.

Det sier følelsen. Og den er ganske overbevisende.

Jeg har vært stuck i dette i en ukes tid nå, og først i går var det noe som endret seg.

Vi hadde en samtale med mentoren vår - en meget klok dame på 75 år som har coachet gud vet hvor mange mennesker de siste 40 årene. Og hun sa noe som traff meg:

I det hun sa det merket jeg at noe lettet i meg.

For det første innså jeg at det var det jeg var fanget i – en tankestorm.

Jeg har jo visst det hele tiden, men å forstå noe kun på et intellektuelt plan hjelper lite.

Vi kan ikke tenke oss ut av en dårlig følelse. Det er bare ikke sånn det fungerer. Og det fikk jeg en påminner om i går.

For det er først når vi SER, at noe nytt tar form og vi får en annen opplevelse enn den vi er stuck i.

Og det va det jeg erfarte i samtalen med henne. Jeg SÅ, på et dypere plan hva jeg kjempet mot.

Noen ganger er slike innsikter veldig åpenbare, andre ganger kommer de snikende uten at vi legger merke til dem.

Det som er så befriende med dette er at det viser oss at opplevelsen vår ikke er sann. Den er virkelig, vi erfarer den, men den er ikke SANN.

Jeg erfarer å være «stuck», men det er ikke sant at jeg er det.

For en tid tilbake fikk jeg erfare dette på en heller latterlig måte.

Jeg hadde hatt en heftig diskusjon med André og tok det hele veldig personlig (hodet har det med å lage fascinerende historier...).

Oppløst i tårer stormet jeg inn på badet, slamret døren igjen bak meg, og i det rumpa traff baderomsgulvet slo en tanke ned i hodet mitt:

«Denne tankerekka - dette dramaet har du vært igjennom før. Du trenger ikke å gå den veien.»Og på sekundet opphørte tårene, og «marerittet» jeg befant meg i var over. Det var OVER. Det eksisterte ikke lengre. Fra ett sekund til et annet.

Det var en utrolig fascinerende opplevelse.

Så hvis du som meg opplever at ting står stille om dagen, og kjenner på presset til å gjøre noe for å få det til å gå over...

Hva om det er helt greit at ting står stille akkurat nå, og at vi kan hvile litt i tanken på at dette forbereder oss på noe nytt?

For en ting er helt sikkert – den virkeligheten vi erfarer nå vil plutselig være en helt annen.

 

Hilsen Kathrine